Jeg har en bestemt formening om Volvo-eiere som jeg fikk i min ungdom. Dette er kanskje litt urettferdig sett i lys mot de menneskene som eier Volvo i dag, men som ung biter man seg gjerne merke i stereotypier. Sånn er det bare. Dette er et innlegg som er humoristisk ment men som har en aldri så liten snert av alvor i seg.

Dette er fra tiden da jeg bodde i Tromsø og var student der.

Jeg hadde en huseier som var pensjonist og en litt sånn skarp type. Han var sjefen og ferdig med det. Grei nok for all del, men ikke typen man kommer på kant med. Han kunne dra på seg capslua si, sette seg inn i Volvoen sin og dure avgårde. Han var en bestemt type fyr, for å si det sånn. Jeg hadde også bil, og det var en gammel Toyota Carina DX2, og kjørte mye rundt i byen der til og fra skole og trening. I byene må man stå på kravene for å komme seg frem, og jeg opplever meg selv som en god sjåfør som definitivt klarte meg bra i trafikken der. Men så kom Volvoene… og de bare eide veiene. Trafikkreglene gjaldt ikke for dem. Unna vei, her kommer jeg – med VOLVOEN min. I tillegg var et overraskende høyt flertall av dem eldre menn med briller og caps, og jeg husker at dette begynte å provosere meg mer og mer.

En typisk Volvo-eier for meg jobber i det private næringsliv – og gjerne litt høyt oppe i systemet. Alternativt er han en pensjonist som har jobbet innenfor Forsvaret. Å tatt en undersøkelse på dette hadde vært ufattelig interessant, men det spørs om de horrible stereotypiene mine slår til i dag.

Men fortsatt når jeg ser en Volvo… jeg kjenner at det koker i blodet mitt, og jeg tviler vel noen gang på at jeg kommer til å kjøpe en slik bil. Jeg tror ikke det altså, men det kan hende jeg må spise ordene i meg.